Korsvoll - Haugerud 2-2 (2-0)

Korsvollbanen, 17.8.2015
12. serierunde 7. divisjon avdeling 1
Dommer: Abdulquader Karimi, Asker.
Tilskuere: 4.

Mål:

        1-0: Johannes Blåsternes (5.)
        2-0: Christian Andersson (44.)
        2-1: Haugerud (52.)
        2-2: Haugerud (66.)       
        

Gule kort: Thomas Ingebretsen, Haugeriud 1 stk.
Røde kort: Ingen.


Korsvoll (4-4-2):

Erik Forsén

Jon Edmunn Sæter - Thomas Ingebretsen - Oscar Karlsrud - Erlend Rognes

Jonas Ingerbretsen - Magnus Jahrmann - Christian Andersson - Fredrik Runar

Johannes Blåsternes - Marius Andersson

Innbyttere:
Jostein Eidem, Pål Schjerven, Gunnar Sjølie og Åsmund Aarrestad.

 

 
 

Rotet bort to poeng mot Haugerud

En uforklarlig kollaps i andre omgang førte til at vi ble sittende igjen med sesongens bitreste poeng.


Det var en ganske merkelig stemning i luften på Korsvollbanen før kampstart denne mandagskvelden. Vår lite flatterende tabellposisjonen tatt i betraktning, og med det nylige 0-5-tapet friskt i minne, hadde vi ingen åpenbar grunn til å ta lett på oppgaven vi stod overfor. Allikevel var det en uvanlig seierssikker Korsvollgjeng som tok noen rolige løpedrag under oppvarmingen. Borte mot Haugerud hadde vi vært det klart beste laget, og all erfaring tilsier at om høsten er Korsvollbanen et fort. Vi kom til å ta tre poeng denne kvelden, det visste vi.

Det samme visste antagelig trener Falch, for han hadde påtatt seg et speideroppdrag i Barcelona og overlatt laglederansvaret til sin betrodde assistent Terje Christophersen og kaptein Christian Andersson. Sommerens vikarduo Magnus Olsen og Marius Andersson fikk naturlig nok ikke fornyet tillit etter å ha ledet laget til et forsmedelig 3-5-tap mot Bislett.

Etter en kjapp peptalk fra yngstebror Andersson var kampen i gang, og det tok ikke lang tid før den uforklarlige følelsen av tre sikre poeng ble styrket. Fredrik Runar fikk ballen ute på venstresiden og kjørte et soloshow som fikk Jan Solland til å tro at året var 2006 og at det var juniorlaget som disket opp med festfotball, før han la et perfekt innlegg inn i boksen, hvor Johannes Blåsternes kom på et godt timet løp og brukte pannen til å ekspedere ballen sikkert i mål fra fem meters hold. 1-0, og kampuret viste ikke noe, fordi vi ikke har tilgang til speakerboksen. Men det var gått bare fem minutter av kampen.

Smilene satt løst, og vi begynte å fantasere om en etterlengtet storseier. Antagelig brukte vi for mye oppmerksomhet på å fantasere om flere mål, heller enn å være til stede i kampen, for nå var det Haugerud som hadde ballen mest i en lang periode. De greide aldri å skape farligheter mot oss, og vår bunnsolide forsvarsrekke ryddet unna det som slapp forbi vaktbikkja Magnus Jahrmann på midten. Men vi greide bare unntaksvis å sette ordentlig press på dem. Og de gangene vi vant ballen var vi nok litt for utålmodige, vi ville raskeste vei til motstanderens mål, heller enn å hvile med ballen i laget og involvere flere spillere.

De gangene Fredrik Runar fikk ballen på venstrekanten ble det nær sagt alltid skapt farligheter, og han gjorde stort sett som han ville mot den stakkars høyrebacken til Haugerud. Det forrykende solo-showet tæret imidlertid på kreftene, og etter 26. minutters spill måtte han ta en pause, og Gunnar Sjølie kom inn.

Sjølie var også mannen som slo corneren som ledet til 2-0 scoringen, hvor Christian Andersson raget høyest i feltet og fikk headet mot mål. Headingen ble reddet av keeper, men på returen var det samme mann som nok en gang kastet seg frem og fikk kranglet ballen over mål. Han kunne dermed feire sesongens 15. scoring og ørtende brannsår på låret. 44. minutter var spilt og vi kunne ta en velfortjent pause.

Pausepraten gikk med til å klappe oss selv på skulderen, og i Pål Helland-stil slå fast at å gi fra oss denne ledelsen ville være "en utopi". Muligens har vi en like dårlig forståelse av begrepet som Rosenborghelten, for det var nøyaktig hva vi skulle komme til å gjøre.

Nok en gang startet vi omgangen best, og etter tre minutter var Christian Andersson nære ved å punktere kampen. Det ble slått et innlegg fra høyresiden, og nokså alene med keeper forsøkte toppscoreren å styre ballen videre i mål, men styringen ble for upresis, og en årvåken keeper greide å slå ballen ut til corner. En god og sannsynligvis matchavgjørende prestasjon av Haugeruds keeper, for hvis den hadde gått inn hadde nok kampen vært avgjort. "Nå får vi bare håpe at ikke Haugerud får det første målet, for da er jeg redd dette kan bli unødvendig spennende," ble det sagt på Korsvollbenken av en som antagelig har sett noen fotballkamper i livet.

Så var det dette med troll og ord, da, for kort tid etter denne replikken falt var det at Haugerud fikk den viktige reduseringen. En rask og atletisk Haugerud-spiller, som av uvisse grunner satt på benken i første omgang, bruke hele sitt fysiske repertoar da han alene mot tre Korsvollgutter vant en rekke tette dueller og satte ballen i mål, 2-1.

Haugerud hadde hevet seg flere hakk etter pause, men vi syntes allikevel vi var det beste laget, og evnet ikke å tilpasse oss at de nå hadde fått blod på tann og hev alle mann i angrep. 21 minutter ut i andre omgang skjedde det som ikke skulle skje, da en Haugerudspiller løp fra alt som fantes av blåkledde og kom alene med keeper, 2-2, og vi kunne ikke tro hva vi var med på.

Nå bølget kampen frem og tilbake og vi fikk noen gode muligheter til å øke til 3-2, men greide ikke sette sjansene. Omgangens kanskje fineste angrep endte med at Jostein Eidem ble spilt igjennom med en frekk lobb, før han ble revet ned inne i sekstenmeteren til Haugerud idet han skulle avslutte. Han fikk til en slags avslutning til tross for overfallet, og dommeren så ingen grunn til å blåse straffe. Fryktelig bittert for oss, og vi endte dagen med følelsen av å ha tapt 2-2.