Korsvoll - Wam-Kam 3-3 (1-3)

Korsvollbanen, 24.7.2013
Treningskamp
Dommer: Dag Jørgen Magnussen, Skeid.
Tilskuere: 7.

Mål:
 
        1-0: Martin Kloster (10.)
        1-1: Wam-Kam (12.)
        1-2: Wam-Kam (16.)
        1-3: Wam-Kam (45.)
        2-3: Espen Bengtson (75.)
        3-3: Mathias Falch (86.)
       
Gule kort: Ingen.
Røde kort: Ingen.


Korsvoll (4-4-2):

Leiv Jørgen Bakkerud

Espen André Rødnes - Thomas Arnulf - Christian Andersson - Emil Jacobsen

Marius Andersson - Olav Bengtson - Martin Kloster - Andreas Lausund

Mathias Falch - Espen Bengtson

Innbyttere:
Håvard Hansen, Andreas Løvstad og Fredrik Saltbones.

 

 

Laget: Gjengen som spilte 3-3 mot Wam-Kam. Bak fra venstre: Espen André Rødnes, Christian Andersson, Andreas Lausund, Andreas Løvstad (hans 50. kamp!), Espen Bengtson, Mathias Falch, Fredrik Saltbones, Håvard Hansen, Thomas Arnulf og trener Eirik Vågeskar. Foran fra venstre: Leiv Jørgen Bakkerud, Emil Jacobsen, Olav Bengtson, Marius Andersson og Martin Kloster. Alle foto: Øystein Bondhus (SEB Photo)

 

  

3-3 med kalendervinneren på sidelinjen

Klarte C-laget å overbevise en datateknikk-student om at fotball er gøy?

I februar fikk jeg vite at jeg vant hovedpremien i Korsvoll C sin julekalender 2012. Da jeg fikk vite at hovedpremien var å være trener for C-laget under en kamp, tenkte jeg med en gang at det kom til å bli gøy. Mye av forholdet mitt til sport er fra film: Jeg har sett flere minutter med sport på film enn på TV og i virkeligheten til sammen. Derfor lå det naturlig for meg å tenke at jeg kunne innta rollen som den uortodokse mentoren. Du vet, Mr. Miyagi, Coach Carter eller sersjanten i Full Metal Jacket: Ved hjelp av mine kreative metoder kunne jeg kanskje hjelpe dette laget til toppen. I alle fall av 7. divisjon.

Jeg skulle møte opp på Korsvoll kunstgress den 24. juli 2013, klokken 19. Som antrekk for anledningen hadde jeg valgt blazer, beige bukse, svarte pensko og en svart-hvit-rutete skjorte. Da jeg så meg i speilet hjemme, tenkte jeg at det fremhevet mine sterkeste sider som trener, nemlig ansvarsfølelse og hjernekraft. Og for å være ærlig, det hang ikke noe alternativ i skapet: Jeg har eid flere par dansesko enn fotballsko. (Ett par danskesko, altså. Til folkehøgskolen. Jeg er ikke homo, heller.)

På forhånd hadde jeg fått en mail fra Mathias Bohlin Falch med de viktigste faktaene om kampen og spillerne, og jeg tenkte å lese meg opp på dette mens jeg satt på T-banen. Da vogna mi begynte å bevege seg, så jeg speilbildet mitt i den mørke tunnelen utenfor. Folk må vel ha trodd jeg var en kakse som satt og handlet aksjer på T-banen. Men jeg satt ikke og prøvde å vrenge en ukeslønn ut av bananplukkere i Sør-Amerika: Jeg måtte vrenge en barndoms fotballerfaring ut av 12 kB tekst.

 

 

 

Stilig kar: En trener bør som kjent være ulastelig antrukket - ingenting å utsette på stilen denne gangen!



Mailen var lagt på mitt nivå («Et godt tips er å spille 4-4-2, det vil si …»), men det ble allikevel vanskelig. Endelig skjønner jeg hvordan ungene med dysleksi hadde det under de store leseprøvene: Masse små biter av info som hver for seg er forståelig, men det store bildet var bare en tåke. Bortsett fra at jeg sikkert kunne blitt god i fotball hvis jeg hadde trent, mens de alltid vil ha dysleksi. Det er egentlig litt slemt å si, men de klarer jo ikke å lese dette, uansett.

Klokken 1906 når jeg endelig banen, og hvem møter jeg, annet enn selveste Mathias som drasser på en bag? Han ler litt av antrekket og spør om jeg er klar. Ute på banen er noen allerede i gang med å sparke. «Så det er gutta våre :-)» spør jeg. «Nei, det er Wam-Kam. Det der er oss!» svarer Mathias og peker på en bu merket «Hjemmelag» der tre-fire stykker sitter og tar på seg noen strømper. Jeg hilser på gutta i bua, men før jeg rekker å begynne småpraten, griper en av dem sjansen til å snakke med Mathias.  «Har du noen drakter til overs eller?» sier han. «Hehe. Egentlig ikke», svarer Mathias. «Åja. Min er så utrolig svett». «Har’u’kke vaska drakta di, eller? Orker’u’kke å spille med svett drakt?» skyter en inn. Førsteinntrykk: Så der.

Flere og flere spillere kommer til, og etter hvert trekker laget ut på banen og begynner å varme opp, de òg. Sammen med Mathias stiller jeg opp et lag etter beste evne. Dette tar forbausende lang tid fordi jeg ikke kan noen av spillernes navn og kun klarer å kommunisere vha. draktnummer. «Så kan du tegne opp lagoppstillingen her» sier Mathias, og gir meg en liten svart bok. Jeg begynner å tegne, og skriver opp begge forsvarsspillerne med fullt navn, slik at de fyller en hel linje. «Hvor har du resten av forsvaret nå?» spør Mathias. «Hæh? Det er jo fire-fire-to?» utbryter jeg. «Ja, men det er fire i forsvar.»

Laget var ferdige med å varme opp og stilte seg i en sirkel rundt meg. Det var på tide å presentere seg selv. Dette øyeblikket har jeg sett så mange ganger på film, men det var med ganske mye mer ekko og et lydspor skrevet av Hans Zimmer. «Jeg heter Eirik», sa jeg, «Til daglig studerer jeg til å bli sivilingeniør i datateknikk på NTNU, og jeg har vært i revy sammen med Mathias. Dere spør dere kanskje hvorfor jeg er her i dag. Hvorfor skal jeg trene dere? Svaret er ganske enkelt: Jeg vant det i en julekalender. Jeg har aldri spilt fotball, og jeg har vært på tre fotballkamper.» Jeg gikk bortover langs halvsirkelen og så spillerne i øynene. «Stabæk – TIL … Stabæk – TIL, en gang til. Stabæk tapte begge gangene. Og så Skeid – Moss. Aner dere hvor kjedelig det er? Det beste minnet jeg har fra fotballkamper er pølse i vaffel på Melløs stadion. Så målet deres i dag er … at jeg skal ha det gøy med fotball.» 

 

 

 

Coaching i verdensklasse: En minneverdig peptalk.



Jeg går rett på å annonsere posisjonene, som går nærmest knirkefritt hvis det ikke var for litt kludring med posisjonsnavnene. «Da er det vel Mathias som blir kaptein, da?» insinuerer Andreas Lausund, og laget ler litt med ham. «Kaptein er Andreas Lausund», sier jeg. Med det røde båndet går han først ut av alle de blå på banen, og de følger etter. De oransje er på plass, og spenningen er i lufta.

Kampen er i gang fem over åtte. Jeg noterer at blå får ballen med en gang, men etter hvert som jeg observerer hvordan spillet fungerer, skjønner jeg at det ikke kan ha vært særlig bra, for ballen var på deres egen banehalvdel. Seks minutter uti noterer jeg at jeg kjeder meg.

Da skjer det! Kårner, venstre banehalvdel (der vi skal skåre). Nummer 21, Martin Kloster setter ballen i mål, og vi leder. To minutter etterpå noteres det i boka «Trener har det gøy». Gleden blir dessverre kortvarig, for Wam-Kam setter i samme sekund et mål og utligner. Jeg observerer at de skriker mye mer til hverandre. Jeg tenker at kommunikasjonen har deler av skylden når de ved seksten minutter får enda et mål.

 

 

 

Tommel opp: Dommer Dag Jørgen Magnussen noterer 1-0 til Korsvoll, målscorer Kloster smiler, mens cornerlegger Andersson (utenfor bildet) får tommel opp fra fornøyde lagkamerater. Andersson var for øvrig også nest sist på vårt andre mål, mens det siste var uassistert.



Rundt 21 minutter finner jeg et svartrusskort i høyre lomme dressjakka. Må ha blitt med fra da jeg feiret 17. mai i Trondheim. «Stræte. Adresse: tangerudbakken. Tlf: 97010907. XIXXCV» Det siste er et ugyldig formatert romertall, men jeg antar det skal bety 1995 – fødselsåret for årets svartruss. Det kan tilgis, ettersom romertall neppe er det viktigste en svartruss skal ha kjennskap til. Og hvis han faktisk er fra Tangerudbakken, er det jo bare å juble.

Det som får oppmerksomheten min tilbake på banen igjen er at en fra Wam-Kam blir skadet i 41. minutt. Jeg må innrømme at jeg tenker at framtiden ser lys ut. Dette hindrer allikevel ikke laget i å skåre et mål fire minutter etterpå; så feil kan man ta.

Det er et litt nedstemt lag som stiller til pause med stillingen 1–3. Som trener finner jeg det nødvendig å si ifra at jeg håper på bedre resultater, og at ønsket mitt om å ha det gøy ennå ikke var innfridd. Jeg minner på at det fremdeles er en omgang igjen, og at man der har muligheten til å utligne – ja, til og med vinne – «dersom vi får tre mål til». Alle matematikkforelesningene de to siste semestrene begynner å gi avkastning.

Når andre omgang starter, observerer jeg at vi faktisk har et publikum: Tre stykker. Til gjengjeld gjør de mye ut av seg: Når dommeren deler ut et frispark til Wam-Kam på Korsvolls banehalvdel, roper en av dem at det er feil. Rundt et kvarter senere er antallet økt til sju, og de ser ut til å ha det svært gøy. Jeg tror det har sammenheng med at de har øl stående. Hos oss står det bare en Solo, og på den er det bilde av verdens største flaskepost, som de sender rundt som et forsøk på «Soon to be world famous».

 

 

 

Gamblet og vant: Noen av dagens tilreisende tilskuere. De hadde satt 1000 kroner på at en av Wam-Kams spillere ikke skulle score, og jammen vant de ikke. Leiv Jørgen Bakkerud og forsvarsfireren kan nok vente seg en runde på byen i nær fremtid!



På tribunen hører jeg en publikummer som fortsatt er i stemmeskiftet bryte ut «De blå må jo skåre snart», og han har rett: To minutter etterpå, rundt 75, setter nummer 15, Espen Bengtson, et mål, og reduserer til 2-3. Skulle ikke tro at den gutten lå nede for telling for bare 20 minutter siden! 

Akkurat nå er forresten Solos flaskepost et sted utenfor kysten av Sør-Amerika. Jeg har hørt at de spiller ganske bra fotball der nede. Men når verdens største flaskepost treffer stranda, da får de vel ikke tid til det lenger; da må de drikke og snakke om Solo hele tiden. De har neppe hørt om appelsinbrus der nede før, men det er noe av det som er så bra med Norge: Vi kan reise rundt i verden og lære folk hvordan man gjør ting på best mulig måte – slik vi gjør det hos oss. Som når vi slår Brasil i fotball: De spiller jo «sambafotball», men vi i Norge, vi vet at dans og fotball skal være adskilt. Fotball, alene. Solo-fotball

Kampen var plutselig over, og i boka mi sto det 2–3. Det var altså ikke så gøy, men jeg kunne ikke klage over at jeg ikke hadde hatt tid til å slappe av mens jeg holdt på. «Jaja, vi vant jo ikke andre omgang heller …», sa jeg til Mathias. «Jo!» svarte han, «og jeg skårte jo et tredje mål, i åttifemte minutt cirka, så det ble 3-3, og 2-0 til oss i andre omgang». Etter at flere av de andre lagkameratene kunne bekrefte dette, måtte jeg innrømme for meg selv at konsentrasjonen kanskje ikke holdt hele veien ut.

Resultatet ble altså 3–3, uavgjort. Jeg klarte ikke helt å innfri mine egne drømmer om å bli en fotballhelt. Opplevelsen ville jeg uansett ikke vært foruten: Det er virkelig lenge siden jeg så en fotballkamp sist, og det er godt å få en påminnelse om hvordan denne sporten, som fenger en så stor del av folket, fungerer. Absolutt ikke verst, og det var jo en sjarmerende gjeng jeg fikk se svette rundt på banen. «Soon to be eliteseriemestre»?

Eirik V.

 

Styrte midtbanen: Martin Kloster satte inn 1-0 og spilte en meget god kamp mot Wam-Kam, som denne gangen var satt sammen med spillere fra 1., 2. og 3. laget, samt enkelte kamerater med erfaring fra 2. og 3. divisjon.